Patter? Ja takk...

Ved enkelte diskusjoner har jeg uttalt meg om mennesker i sammenheng med det faktum at vi er et pattedyr.

Slike uttalelser blir ofte møtt med litt skepsis og/eller latter. Mange betrakter mennesket for å være noe helt unikt, uten at de er i stand til å definere nøyaktig “hva”. Jeg har møtt uttalelser om “sjel”, “indre jeg” og en hel haug med andre udefinerte tanteristiske synsinger. For meg er slikt “religions-pjatt” og det rene vås. Jeg påstår at vi er et pattedyr på lik linje med de øvrige 4000 artene vi lever sammen med på jorden. Det gjelder kun noen sære forskjeller, som for eksempel slike ting som at sjiraffen har en lang nakke. Men allikevel gjør det ikke oss til noe mer eller mindre pattedyr av den grunn.

Årsaken til at jeg er så opptatt av dette, er fordi jeg søker å få klarhet rundt vår opprinnelse og utvikling.
Jeg håper på denne måten å finne frem til sannheten om hvem vi visselig er. Jeg søker “vi-et” i form av hvordan vi er i en vitenskapelig sammenheng og ikke i en religiøs fantasi. Det kreves ikke mye kunnskap for å tro. Det er vel nettopp derfor vi kaller det for tro. ”Tro” er ikke det samme som å ”vite”.

Det skulle ikke by på store problemer å skape en hvilken som helst trosretning, for så å bare gå i gang å tro på den. Dersom jeg ga rom for det, skulle det ikke være store problemer å gå i gang med å utslette de troløse utenfor mitt samfunn dersom de ikke bøyde seg for min religion. Dette finnes det utallige eksemplarer på i historien.
En helt annen sak er at jeg sannsynligvis ikke ville oppnådd noen verdens ting. For selv om hele verden hadde konvertert til min tro ville den ikke bli noe mer sann av den grunn.

For at tro skal kunne utvikle seg til viten, så må en del brikker på plass. Bevis, eller en sannsynliggjøring er et minstekrav. Sannsynliggjøringen om vårt opphav i dyrenes verden, begynner ved studier av andre arter. I neste hånd sammenligner man så dette med menneskehetens anlegg og handlings-parametre, for deretter å studere likheter og forskjeller.

Her følger noen fakta rundt pattedyrene og likheten til mennesket er påfallende. Forutsatt tilstrekkelig god analyse, kan man se sannheten eller løgnene rundt menneskeheten som dyreart.

Når man ser på dyrearter generelt, vil det som regel være en eller flere arter, hvor levesett avviker fra normalen.

(Oversikts tabell av levende pattedyr er laget på siste side)

Noen hovedpunkter gjelder, men det er også noen avvikere. Både fysiske og samfunnsmessige avvik fra normalen har uten unntak en forklaring, selv om den kan være vond å se ved første øyekast.

Når det gjelder slike “særegenheter” i menneskeheten, bruker vi dette ofte som grunnlag for å påstå at vi liksom skulle være noe "annet enn dyr", uten tanke for at mange andre arter også har sine klare særtrekk.

For å forsvare en slik tankerekke om at vi skulle være noe annet enn en dyreart på linje med de andre, har vår dyriske instinkter i størst mulig grad blitt fornektet som noe unaturlig. Vi anser vår levesett for naturlig og selvfølgelig, da vi er blitt et resultat av våre omgivelser.

Jeg er personlig tilhenger av teorien at dersom vi hadde visst mer om naturen rundt oss, ville vi automatisk ha hatt et bedre forhold til hverandre, og for all del de andre dyra!

Med dette mener jeg for eksempel at dersom det finnes en logisk, naturlig forklaring på hvorfor det finnes forskjellige legninger, ville vi kunne akseptert det langt lettere og kanskje sluppet litt på våre forutinntatte holdninger rundt dette.

Religiøs tro vil fortsatt være en faktor i samfunnet. Rett og slett fordi det er så mye enklere og overlate tanker i en trosretning, uten å være nødt til å forsvare den logisk. For oss andre, som søker vitenskap og kunnskap, vil ikke dette være nok. Siden vi lever midt i etterdønningene etter en krampeaktig og fanatisk religiøs fortid, må vi gjøre alt som står i våre makt for at nettopp vitenskapen må nå frem.

Avføring
Brorparten av alle pattedyr bruker avføring som kommunikasjon. De kan bruke avføringen som en slags avmerking av sitt territorium. Når det gjelder seksuell kommunikasjon, så er dette et langt mer fortiet tema.

Når et hunkjønn blant pattedyrene er drektig, vil lukten av avføringen hennes fortelle eventuelle beilere, at hun er klar. Har du en hund eller katt med løpetid, vil du muligens merke at dyrene i nabolaget sliter med en plutselig hormonell ubalanse.
Er det noen da som tror at det skulle være så mye annerledes med oss mennesker?

Vel, egentlig ikke. Det er bare slik at vi ikke snakker mye om sånne ting. Derfor har du sikkert ikke tenkt på at dersom vi er klar over dette fra dyrenes verden, så er det ikke særlig annerledes for menneskeheten. Men faktum est er at vi også har kroppslukt som er dedikert til forplantning og tiltrekning.

I dagens menneskesamfunn er det slik at vi har lagt oss til det vi kaller “god takt og tone” og vasker behørig de naturlige luktene bort. Det som er litt morsomt er at vi så oppsøker parfymeriet på ivrig jakt etter erstatninger. Alle disse liflige blomster dufter skal ha som misjon å “kvele” våre naturlige lukter.

Vår kultur har lært oss til at disse duftene skal ha samme misjon som de naturlige. Vi sprayer oss for å “synliggjøre” vår seksuelle tiltrekningskraft. Nå er det faktisk slik at det er blomster duften vi først biter oss merke i men sannheten er at mange av duftens bestanddeler stammer fra kjønnskjertler til andre pattedyr.
En TV-kommentator uttalte nylig at en kvinnes parfyme på dagtid i jobb sammenheng oftest vil være av den fruktige sorten.

Årsaken til dette begrunnet han med at kommunikasjon utad skal være av aseksuell art. I jobbsammenheng møter man oftest et kjønnskvotert samfunn, som i sin tur til manges fortvilelse nødvendigvis har seksuelle betydning, av det enkle grunn at vi er styrt av være hormoner.

Mens når kvelden kommer, og turer på byen skal være fylt av flørte episoder, så blir frukt parfymen erstattet med lukter fra kjertler til ulike dyr. Nettopp for å aktivisere kjønnsdrift hos motparten.
Dette er ofte ubevisst, selv om handlingen er meget klar.

Årsaken kom tydelig frem i bladet Sexhibition’s artikkel “Naturlig?”.
Avføring har altså sine helt klare seksuelle misjon. Enkelte individer i samfunnet har avfunnet seg med dette faktum og bruker sin oppdagelse aktivt. Såkalt Wet-sex (tisse-sex) og Scat-sex (avførings-sex) er gode eksempler for slikt. (Dersom leseren føle trang til å eksperimentere på egen hånd plikter vi å gjøre oppmerksom på at slike aktiviteter må foregå med den største forsiktighet.

Avføring og urin inneholder bl.a. blodspor som kan overfører sykdommer. Det er heller ikke sikkert at et hvert nytt bekjentskap vil sette ubetinget pris på de urologiske gleder.

I starten sa jeg brorparten av pattedyr. Dette gjelder selvsagt ikke pattedyrene som oppholder seg i havet (delfiner m.fl.). Dette av naturlige årsaker.

Seksualitet
Mennesker er blant de få pattedyr som inngår monogame forbindelser. Når det er snakk om seksualitet, møter vi altfor ofte fornektelse, bluferdighet og fortielse. På tross av seksualiteten er en av de få tilnærmelsesvis naturlige aktiviteter som sitter tilbake i vårt over-sosialiserte samfunn, er dette merkelig nok blitt et tabu.

For en gangs skyld kan vi ikke gi kvinneaktivistene skylla for dette. Samfunnsmessige feilsteg, da disse tingene kan spores helt tilbake til det religiøse diktaturet som i sin tid dannet grunnlaget for det vi i dag påstår at vår kultur er tuftet på. Imidlertid har alltid seksualiteten vært sosialt akseptert dersom akten har til hensikt å produsere avkom. Da har plutselig seksualiteten fått en misjon og er ikke lenger pur glede og nytelse.

Vi og de fleste andre apene med oss, lever i et hierarkistisk system, der seksualiteten ofte brukes som et rangeringssystem, og dermed brukes et middel for å unngå voldelige konfrontasjon. At et hvert medlem av stammen eller samfunnet finner sin plass gagner stammens overlevelse. Hos oss, forstår vi lite av dette, ettersom vår kultur oftest er strukturert basert på helt andre kriterier, som f.eks. penger, makt og prestisje. Høyst unaturlige faktorer i seg selv, men allikevel en form for “premiering” av visse egenskaper. Allikevel har dette liten relevans til gen-sortering og struktur.

Vi er ikke de eneste pattedyr som praktiserer sex i første omgang som kun et middel for å oppnå nytelse. Både delfiner og aper praktiserer sex, rett og slett fordi det er godt. Hos mennesker er en god seksualitet som regel avgjørende for et vellykket samliv.
Homoseksualitet er ingen typisk mennesketing, men også påvist hos en rekke andre pattedyr. Eneste forskjell er at hos mennesker inngår man et stabilt levesett basert på homofil legning.

Dette er lett å forklare. Den unike måte vi knytter oss til andre artsfrender på overgår i monn et hvert annet levende vesen. Andre arter fikseres mot sine foreldre ved første øyekast. Vi mennesker behøver langt lenger tid til slikt. Det resulterer i at vår fiksering ikke nødvendigvis rettes mot et enkelt individ. Vi blir altså sosialisert på et helt annet nivå. Dette gjør oss ikke noe bedre enn andre dyrearter, bare annerledes.

At vi konsentrerer vår seksualitet mot pardannelse fremfor formering gjør det overflødig å måtte forholde seg til en heteroseksuell livsstil. Ettersom hver enkelt person ikke er avhengig av å måtte formere seg for at arten skal overleve er det å lage avkom en aktivitet de fleste hengir seg til kanskje bare 2 til 3 ganger i løpet av et liv, mens andre godt kan avstå.

Døden
For mennesker er det slik at vår selvbevissthet har ført til en irrasjonell redsel for døden. Religiøse skrifter har løst dette enkelt ved å hevde at døden blir forklart som en port eller en begynnelse på et nytt liv, ved for eksempel å komme til himmelen. Slikt kan i og for seg fortegne ser som noe fjernt, men fungerer som slags trøst for mange i tunge stunder.

Til tross for trøsten er det faktisk ingen bevis eller sannsynlig-gjøringer som kan bekrefte slike fabler. De religiøse lederne vil svært ofte be oss bevise det motsatte eller gi seg med at:”det står i boken”. I vitenskapen verden er det alltid slik at den som fremsetter påstanden er den som må bevise, og ikke motsatt.

Jeg kan for eksempel hevde at julenissen finnes. Jeg kan ikke argumentere hans eksistens ved å be andre bevise at det bare var pappa som hadde kledd seg ut. Nei, det er min jobb å avsløre gubben, for det er jeg som har kommet med påstanden.

Død, seksualitet og avføring er sørgelig nok de tre hovedpunktene der vi mennesker forsøker å distanserer oss i fra dyrene. Dette tror jeg er fordi disse punktene er unektelig dyrisk ut av vår bevisst kontroll. Vi kan derimot undertrykke mye av det seksuelle, mens død og avføring er nødvendig, uansett om man liker det eller ikke.

Generelt
Til tross for til dels store forskjeller i fysisk størrelse, har en stor elefant og en liten rotte likevel felles trekk. Begge er varmblodige, puster luft og har en ryggrad. Mange klassifiserer pattedyrene som den mest utviklede av artene på kloden i dag. Slik har det ikke alltid vært, men takket være noen naturkatastrofer for ca. 65 millioner år siden ble forholdene bedre tilrettelagt for nettopp pattedyrenes videre utvikling. Pattedyr har også et annet felles unikt trekk, og det er kjertlene hos kvinnen som produserer melk.

Dette skjer i forbindelse med at ungen blir født levende, og ikke som egg. Hårene er også et felles trekk hos alle pattedyr, men for mange hval- og delfin arter er dette kun tilfelle hos ungene eller i fosterstadiet. Et annet trekk er en høyt utviklet hjerne, særlig med hensyn til den såkalte cerebrum som styrer hukommelse og dermed også intelligens.

Varmblodig
Det ble av essensiell betydning for pattedyrenes overlevelse for millioner år siden at systemet med varmblodighet. Selv om det er uenighet om det var en istid, en klimaforandring eller en meteoritt som gjorde at dinosaurusen døde ut vites ikke sikkert*. Det er i hvert fall klarlagt at det hadde noe med klimaendring i en eller annen form å gjøre. Det geniale med varmblodige dyr er at uansett om temperaturen går opp eller ned, så forblir kroppens temperatur tilnærmelsesvis den samme, med unntak av helt ekstreme situasjoner.

Den store forandringen for 65 millioner år siden rammet nesten alle dyr over 25 kilo og de fleste planter, samt mange havdyr som holdt seg i den øvrige delen av vannet. Dette indre klimakontrollsystemet, som varmblodighet er, krever stort engasjement for at kroppen skal kunne kontrollere denne formen for temperaturkontroll.

Mange av de andre særtrekk relatert til pattedyr er nettopp i forbindelse med det å kontrollere temperaturen. Mat og oksygen er av essensiell betydning i langt større grad enn for andre dyr. En krokodille klarer seg uten mat i nesten to år. Det finnes ikke et eneste pattedyr som hadde klart det samme. Pusteteknikken og fordøyelsessystemet er tvunget til å være godt utviklet. Det er faktisk så godt utviklet at naturen har gitt pattedyr to pustemetoder for å kunne håndtere dette best mulig.

De kan nemlig spise og puste samtidig.

Pusting
Mat må blandes med oksygen for at den skal kunne konverteres til energi. Kaldblodige dyr derimot, har en kropp som er avhengig av klimaforhold i omgivelsene rundt seg. Pattedyr produserer egen varme. Dette betyr at store mengder med oksygen må konverteres. Såpass mye oksygen er nødvendig at pattedyr er den eneste arten som har utviklet en egen muskel dedikert til pusting; Nemlig Diafram, som er muskelen rett under lungene.

Dette er nødvendig ettersom pattedyr har de ellers største lungene i forhold til kroppsvekten.

Blodet er i stand til å transportere en større mengde med oksygen rundt omkring i kroppen enn noen annen dyreart, med unntaket av fugler. Så viktig er blodomløpet for pattedyrene, at de har utviklet et dobbelt sett med blodomløp hvor den ene er for oksygenrikt blod , og den andre for å transportere “brukt blod” tilbake til lungene. Det er flere ting relatert til dette med å holde på varme. Blant annet er pelsen/håret på kroppen viktig.

Det eneste unntak er havpattedyr, som har et lag fett i stedet. For å slippe overoppheting vil de fleste pattedyr enten pese med tungen ute av munnen eller utsondre svette. Elefanten er en merkelig dyr ved første øyekast, men elefanten er faktisk en nøktern art. Den er altså et nattdyr, slik at pelsen neppe er nødvendig for å beskytte seg mot sollyset eller for å kunne holde varmen på grunn av størrelsen. De store ørene bruker den til å kjøle seg ned, ved å vifte med en spesiell teknikk. Elefanten er blant de få pattedyr som er fargeblind, og som ikke behøver pels i vanlig forstand.

Skjellete
Alle pattedyr har en kjeve som er koblet direkte mot skallen, som er helt unik. Fugler er avhengige av at kjeven er dempet mot skallen. Dette for å hindre hjernerystelse når nebbet brukes. I skjellet funn av f.eks. Tyrannosaurus ser man at hele hodet er inndelt i mange ledd for nettopp å hindre hjernerystelse. Det er svært logisk, når man tenker over at et så stort dyr skal kunne knuse et annet vesen med mange tonns trykk fra kjeven. Pattedyr har som regel andre verktøy de kan ta i bruk, f.eks. hender, klør osv.

Nesten alle pattedyr har 7 nakkevirvler, samt et komplekst nettverk rundt neseområdet som hjelper til med luktesansen. Antallet virvler i nakken virker som en norm. Mange arter har allikevel funnet andre løsninger. Giraffen fant frem til en annen form for overlevelse som gjorde det nødvendig med en annen struktur. Hos fugler, behøver de ikke så gode luktesans for å overleve.

Grunnen er at flukt er lettest ved å fly sin vei, og formering er gjort ved par dannelse, etter en lang kurtise. Flere andre trekk i forbindelse med skjelettet kan trekkes frem, f.eks. vekstmetoden og systemet i indre øre. Som pattedyr er man noe mer utsatt for angrep, da huden som ytterskall neppe er noe forsvar i seg selv. God luktesans hos pattedyr er godt forsvar, samt at de hjelper på kommunikasjonen ved avføring. Pattedyr er oftest et flokkdyr, og kjenner hverandre igjen ved luktene.

Reproduksjon og klassifisering
Alle pattedyr formerer seg ved sex. Hovedgrunnen til dette er at sex sørger for utvikling. På denne måten oppnås genetisk blanding, som gjør at alle avkom blir et unikt individ. Vel det eneste pattedyr som har problemer med dette er Geparden. For dens stamme ble så redusert etter istiden, at hele flokken i dag har nesten det samme gen struktur i seg, og dette gir noen problemer. Alle sammen er således genetisk sett nære slektninger av hverandre. Geparden har noen karakteristiske trekk som skiller den fra de øvrige kattedyr.

Den betraktes faktisk ikke for å være en ekte katt. Fysisk sett er det flere ting som skiller den fra de andre kattene, men det merkeligste er at den i motsetning til andre katter ikke har et naturlig jaktinstinkt. Det er dette som gjør at det faktisk er Geparden som er den letteste av kattedyrene å temme. Hvis den ikke er sulten, nekter den å jakte. En vanlig huskatt kan, selv om den er mett, godt gå på jakt. Den vil ofte levere en liten mus eller et fuglekadaver på trappen til sin eier, som en gevinst til denne. En takknemlighetsgestus, så å si. For selv om den er mett, har den ikke tilfredstillet jaktinstinktet. For jaktinstinktet er ikke bare snakk om fangsten, men også tilfredsstillelsen ved selve jakten.

Hos alle pattedyr vil reproduksjon skje ved at et egg blir befruktet i kroppen til kvinnen. Pattedyr er delt inn i tre klasser i forhold til hvordan fosteret utvikler seg. Det finnes ca. 4,000 arter, som deles inn i ca. 120 familier og 20 grupper.

Primitive Monotremer av subklasse Prototheria, som er den oppringelige startfasen hvor reptiler ble til pattedyr. Det finnes kun noen få eksemplarer av disse dyra igjen i verden. Ettersom de er reptiler så legger de egg, men etter fødselen så dier de melk fra moren som andre pattedyr.

Inn under klassifikasjonen Theria finner vi Marsupials som har en slags lomme til ungene. De føder som regel levende barn, men oftest så er ungen så lite utviklet ved unnfangelse at den vil holde seg i lommen i mange måneder fremover, hvor de drikker morens melk. Som foster så tar de til seg næring kun fra egget og ikke fra en navle streng til moren eller en Placenta. Dette er neppe nok til at et pattedyr, hvor størrelsen er et kriterium å ta hensyn til. Ungen fødes altså etter omtrent 6 uker. Etter fødselen vil ungen forbli i morens lomme i omtrent seks måneder hvor den får tilstrekkelig med melk som kommer ut via huden. Disse dyreartene, klassifisert som Marsupialer inkluderer den berømte Kenguru, Wallabies, Wombats, Koala-bjørner, Tasmanske Djeveler, Opossumer, og enkelte andre.

Noen foster av arten Marsupialer og enkelte andre pattedyr, får næring gjennom en Placenta. Ungen festes altså til en vegg (livmoren), hvor ungen får tilstrekkelig med næring til at utviklingen kan begynne. Ungene blir som regel født i nesten ferdig utviklet, og er en kort periode avhengig av en morens melk.

Utvikling
På bakgrunn av fossile funn vet vi at pattedyrene har eksistert de siste 200 millioner år, hvor de utviklet seg fra et pattedyrlignende reptil-vesen. Disse var små karnivore. Dette var lett å dedusere seg frem til ved å analysere tennene deres. Armer og ben var plassert på undersiden av kroppen, i stedet for hos reptiler flest, der de er ut til sidene når de er på denne størrelsen.
I løpet av de siste 65 millioner år er det pattedyrene som har hatt makta på kloden. På grunn av at de er varmblodige, har pattedyrene hatt fordelen av å kunne flytte lett på seg. Pattedyr behøver f.eks. ikke å trekke mot varmere strøk i den kalde årstiden osv. De kan slå seg ned et sted, for så å utvikle seg sakte men sikkert deretter. Som alle andre dyr, har også pattedyr utviklet seg i henhold til sine omgivelser, med tanke på at mattilgangen og klima.

Jeg har i dag plaget deg med noen sær eksempler, men den gjennomgående trenden er at pattedyrene faktisk er nærmest identisk med oss. At enkelte hevder at vi har “sjel” eller noe annet fint, er en meget subjektiv tro, uten bevis eller grunnlag nok til at den er vitenskapelig anvendelig. I hvert fall ikke enda. Den dagen slike saker lar seg bevise, blir det i det minste ikke lenger bare tro. Da må man i så fall tilpasse vitenskapen de gjeldende fakta. Slik jeg ser det, kan jeg ikke forstå, basert på utviklingsteorien, hvorfor evolusjonen skulle ha behov for å gi en dyreart en snodig egenskap som sjel.

Jeg kan ikke se en eneste vettug grunn til hvorfor man skal ha en sjel, bortsett fra en overtroisk måte å støtte rundt troen på en eventuell Gud eller det navnet man velger å bruke for det samme.
Ikke noe galt i det. Bortsett fra at det er merkelig hvor ofte dette blir brukt for å distansere seg fra andre arter, for så å angripe dem via enten verbale angrep eller andre metoder.

Klasser av levende pattedyr